Jeg rett og slett beunder foreldre som får barn med ulike behov utover hva som er vanlig.
Nei, jeg unner ingen foreldre å få barn med ekstrabehov.
Men ja, barn med ulike sykdommer, syndromer, handikap, ufordringer osv osv, er fortsatt noens barn.
De fortjener kjærlighet. De fortjener omsorg, å bli tatt vare på.
Men det er ikke bare bare å skal være foreldre for et barn med ekstra behov.
Det kan være slitsomt, krevende og gjor en hverdag til noe helt annet enn hva vi folk flest tar for gitt..
Derfor er det bare spesielle foreldre som får spesielle barn. For ingen andre vil klare den jobben som disse foreldrene gjør.
Så all ære til alle disse spesielle foreldrene..
Dette blogginnlegget er for dem <3 <3
De har så lett for å bli glemt i det store og hele.
“A day, a son asks at his dad: Do you wanna run a marathon with me? And the father says “Yes” even if he has heart problem.
They did their first marathon together… Then the son asks him again, do you wanna run our second marathon together?
The father says YES again! Then another day the son asks at his father, Dady do you wanna do an Ironman with me? …
The Ironman is a huge and difficult triathlon (3.8km of swimming, 180km of cycling and 42km of running) and the father says YES of course!
This story seems just simple and normal…before watching it!!! In one word: AMAZING love story…”
Vi leser ofte om flott helsepersonell, flotte spesialister osv osv..
Å ja, de skal selvsagt ha ros de også.. All ære til dem for arbeidet de gjør.
Men ofte glemmer man at det sitter foreldre der som må ta den største byrden.
De tar de tyngste løftene. De får hele sin hverdag endret.
De må daglig forklare folk som lurer ang sitt barn.
Noen gang må de også desverre tåle kritikk, hån og annet negativitet.
Mange barn har også usynlige diagnoser. Boksravbarn. Adhd, autisme osv osv.
Foreldre som opplever å bli sett ned på. Som opplever å få høre at de har uoppdragne barn.
For barna har ingen synlig diagnose.
Disse foreldrene er unike. De er spesielle..
Jeg er så heldig å få jobbe innen yrke der jeg kan være med å ta vare på disse “barna”, som voksne..
Jeg gjør mitt ytterste for at disse voksne skal ha en fin og god hverdag. Og bli godt ivaretatt.
Men uansett hvor mye jeg gjør, så vil jeg aldri greie det arbeidet foreldre greier.
Det varmer mitt hjerte å se hvor flott alle disse spesielle folka er, og det takke være all arbeidet foreldrene har gjort i oppveksen,
og alt arbeidet som ligger bak..
For ja, det har alt å si hvordan start på livet disse folka har fått..
Jeg valgte dette yrket, foreldrene hadde ikke den samme valgmuligheten..
Og jeg kan gå hjem etter endt arbeidsdag, slik er det ikke for foreldrene..
Så ja, dette innlegget er en hyllest til alle foreldre med spesielle barn..
Aldri glem DET ER KUN SPESIELLE FORELDRE SOM FÅR SPESIELLE BARN, for ingen andre vil greie oppgaven slik de greier den <3
<3 <3 <3
Gro Kristin <3
Nydelig skrevet. Det er slitsomt men også veldig masse positivt å ha et barn med spesielle behov. Vi står nå i ferietiden og det er en utfordring. Vanlig rutine og avlastning via skole og sfo er borte i to mnd.
annika skei: Ja, kjenner til at mange gruer seg veldig til ferier, når dagsentre, skole, barnehage, sfo er stengt..
Det blir ikke mye til ferie på disse unike foreldrene nei..
Egentlig litt trist at det ikke fins bedre tilbud enn hva som er i dag.
Kommunene er stadig i sparing, og staten invilger for lite til dette formål.
Noe som går utover disse barna og deres foreldre, ja og øvrig familie..
Er ikke alltid bare bare å ta med et spesielt barn på ferie hvor som helst..
Bare forarbeidet kan være litt av en utfordring, når man en skjelden gang drar på ferie..
Tusen takk 🙂 Utrolig hyggelig og godt med litt skryt og omtanke. Jeg liker helst å se på oss som verdens heldigste foreldre. Barna våre er unik og gir så utrolig mye kjærlighet til omgivelsene. Uansett hvor tøft det kan være iblant, sitter vi igjen med en lærdom om at det virkelig er de enkle ting i livet som er viktig 🙂 En riktig god sommer til deg og alle andre som leser dette 🙂
Birthe Sivertsen: Ja, har møtt mange “slike” foreldre, med spesielle barn..
Det er ingen tvil om at dere har mye å lære oss andre folka, om å ikke ta livet og hverdagen for gitt.
Dere vet hva det vil si, og at alt kan snu på sekunder..
All ros og ære til dere <3
Så flott at du setter oss foreldre på kartet! Det er så mange flotte, sterke og kloke foreldre som gjør en fantastisk innsats hver dag. Og grunnen – jeg får si som en av assistentene til sønnen min sa da han var ferdig med sin innsats: “Takk for alt du har lært meg Bendik”. Det er jo det de gjør disse barna – lærer oss om selve livet. <3
Sol: Ja, jeg føler at foreldre til disse barna ofte blir glemt når det snakkes om nettverket rundt barna.
Det blir ofte tatt fram personale, behandlere osv osv, men foreldrene som har hatt og har den største jobben gjerne blir glemt..
Så jeg ville fortelle at dere er fantastiske, jeg ser dere 🙂
Å håper mange flere kan se dere også. Dere er ikke overflødige i deres barns liv..
Dere er faktisk de viktigste i deres barns liv.. <3
Hei!
Har nå lest ditt innlegg og reagerer på ordbruken, spesielle foreldre. Som forelder til et multifunksjonshemmet barn føler jeg meg desverre ikke spesiell. Ei har jeg heller tenkt tanken at spesielle barn får/har spesielle foreldre. Eller andre versjoner, sånn som at Gud har gitt oss dette barnet fordi han vet vi tåler det, eller at vi på noen som helst måte er annerledes enn andre “normale foreldre” og det er derfor vi har fått et funksjonshemmet barn.
Av vitenskap så går de aller fleste av oss med små eller flere kromosommangler, og de aller fleste uten å vite om det eller at det har gjort et utslag som innebærer en funksjonshemming. Noen ganger oppstår det derimot noe i utviklingen av fosteret som en delesjon, translokasjon, mutasjon, duplikasjon osv. eller skader som ikke kan forklares eller man kan vite nøyaktig årsak til. For meg skulle vært veldig rart om det alltid gikk bra, vi er jo heller ikke maskiner, men avhengige av en svært kompleks sammensetning av 2 menneskers DNA.
Når det er sagt er vi HELT vanlige foreldre, som har fått et barn som har andre behov enn normalfungerende barn. At omsorgsbyrden er større og tyngre er et faktum. Men, slik er livet, noen ser det som en byrde og andre som en glede å få et barn, med og uten spesielle behov. De aller fleste foreldre opplever det likevel sjokkartet å få et barn med spesielle behov. Mange sliter med eget selvbilde, sorg/tap, manglende kunnskap og forståelse, redsel for barnet og fremtiden, opplevelsen at hverdagen blir svært annerledes, at man blir avhengige av andre mennesker for å klare hverdagen, mestringsfølelsen som forelder synker ofte osv. Utfordringer som man tidligere ikke hadde tenkt på, som å f.eks få tid til sine andre barn, mann og seg selv. Det er tøft og kan i mange tilfeller sammenlignes med en krise.
Av erfaring så har jeg selv arbeidet med funksjonshemmede siden 2009 og senest som leder på et bo og avlastningssentet for barn, før vi selv fikk et multifunksjonshemmet barn. Jeg har alltid sagt at vårt barn har desverre trukket feil lodd i det store DNA lotteriet. Det er noe man ikke kan kontrollere, endre eller ha innsigelser mot, mulig at det er derfor det også gjør inntrykk, fordi man ikke forventer annet enn at det skal gå bra? Ja, men så ble livet sånn og så tilpasser man seg, men spesiell? Nei, helt vanlig, bare at det krever mer av oss. Når det er sagt så gleder jeg meg til ferie og være samnen med vårt barn, hver dag.
Kathrine: Kan bare beklage at du oppfatter mitt innlegg som støtende. For det er det ikke ment som..
Men takk for tilbakemeldingen..
Hilsen ei mamma med egne spesielle barn. (Spesielle barn går ikke bare på de som er funksjonshemmede. Eller har syndlige syndrom og diagnoser)
Fins så utrolig mange som ikke har noe synlige syndrom eller diagnoser.
Noe som kan være temmelig tøft og vanskelig, for man føler ofte at man må forklare hvorfor barnet er som det er. Hvorfor barnet gjør som det gjør..
Men vi er fast bestemt på at en diagnose er ingen unnskyldning, bare en forklaring..
Å for oss, og mange fler, så er feriedager en stor utfordring.. Aller helst skulle vi hatt skoledager 7 dager i uka, 365 dager i året. Da ville vårt barn hatt det veldig mye bedre..
Men ja, vi gleder oss for hver dag sammen med vårt barn.. Vi elsker vårt barn vi..
Hver time og minutt teller, og er verdifullt. Men ja, det er krevende.. Veldig krevende..
Men flott at noen ikke opplever det like krevende, og ikke føler det er så veldig spesielt.
Jeg er selv ansatt i bolig for funksjonshemmede..
Hva er forskjellen på meg som ansatt og foreldre som har sine boende hjemme. Jo, jeg kan dra hjem etter 8 timers arbeidsdag.. Det kan ikke foreldrene..
Å ja, jeg står for at eg syns foreldre av spesielle barn, er fantastiske. Det er utrolig hva dem får til.
Greit nok så er det deres hverdag, men for mange så er det en veldig annerleders hverdag..
Gro Kristin <3
http://mobil.aftenposten.no/amagasinet/En-helt-spesiell-tvilling-7624406.html#.U7dffqM8z
Jeg bare rådigger spesielle barn og deres spesielle familier. De gjør en forskjell.
Du mener kanskje ressurssterke foreldre?
Forøvrig er vårt barn dyp eller avhengig av terminologi alvorlig utviklingshemmet. Når vi snakker om spesielle barn, så blir det oftest henvist til funksjonsnivå.
Syntes det var godt med litt ros,jeg 🙂 Jeg alene fostermor for en gutt på 6 år, med pr nå har 2 diagnoser, og skal utredes for 2 til. Ja man må være litt spesiell og velge sine venner,sin arena og sine kamper,hver dag. Og det gjør meg litt annerledes ihvertfall 🙂
Tusen takk, Gro. Det var så flott skrevet <3
Hei. Oppdaget dette innlegget sent.. Googler alt som er og Google grunnet manglende tips fra andre. Er litt rådløs. Har ei datter på 11 som til nå har hatt diagnosen “lett psykisk utviklongshemning”, men etter og ha flyttet til Tromsø, skal hun endelig utredes på nytt, for den endelige diagnosen. Mistanke er lett autisme med en sterk ADHD. Utbruddene er tung.. Og jeg skjønner innlegget her godt. Mange ønsker og se det positive, at alt er bra, at ting vil bli bra. Men er vanskelig og se når man står i det tyngste på fritid/ferier og ved endringer.. Alt må være sånn og sånn.. Da er det virkelig nødvendig med dere fagmennesker, for og faktisk hjelpe noen og leve selv også.. At barna faktisk får det bra uten utslitte foreldre, som da er mye sint, frustrert og deprimert av det som tynger over tid.. Jeg har vært helt alene med en jente med behov. Faren var ikke intressert… Mange tårer.. Gått på mange smeller.. Jeg trøster meg med at det vil bli bedre, men akkurat nå venter vi bare på nok en ny diagnose. Det er så lett og se nå, tegn, uvaner, utbrudd ved endringer, “ticks”, og forståelsen for følelser er ikke der.. Som et lite barn. Er bare så utrolig urettferdig at alle trekker seg unna, en etter en.. :'(
-mammatilmadde-