Det ble brudd.. Han ville ikke mer..

Det skal sies  at han er en flott mann. Ingenting negativt å si der. Det er i såfall mellom meg og han.. Så innlegget her handler ikke om han eller hva som gikk galt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men kjærlighetssorg unner jeg ingen..

For første gang i en alder av 46år opplever jeg knusende kjærlighetssorg.

Altså, var jo trist at det ikke gikk med min eksmann. Men der var “bruddet” “bearbeidet” gjennom år. Der var det jeg som gikk.

Men denne gangen var det han som gjorde det slutt. Og jeg føler veldig på urettferdigheten og at han ga meg opp så lett. At ikke forholdet hadde noe verdi å satse på.

Det ble for mye sperrer og hindringer. Jeg fikk ikke tid til å bli kjent med han og hans person.

Men det lille jeg fikk var så overveldende vakkert og flott.

Så kjærlighetssorgen ble så altoppslukende. Den tok fra meg all fornuft og nattesøvn..

Jeg kunne ikke sitte hjemme å se på veggene lenger. Det skapte bare tankestrømmninger og depresjon. Så da tok jeg meg en aldri så liten ferie til Kristiansund å  besøkte min tvillingsøster.

9 timers kjøretur.  Fikk renset endel tanker da.

Og når jeg kom over Dovrefjell. Som er det vakreste paradis på jord for meg. Stoppet jeg opp. Nøt utsikten og lot tårene bare komme.

Jeg gråt til jeg nærmest ikke fikk puste. Men det trengtes. Jeg trengte å få tømme alle oppsamlede tårer gjennom en uke.

Vakre Dovre ❤️🥰

Paradis på jord…

Gro Kristin ❤️

Nå skal jeg fortelle dere litt om meg selv..
Flere av dere vet jeg er tunghørt.

Å være tunghørt er et ensomt liv. Jeg holder meg stort sett for meg selv, med få personer i min hverdag.

Det er for at når det blir for mange. Så må jeg konsentrere meg veldig for å henge med. Noe som krever mye energi av meg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så ofte når jeg er i anledninger der det er mange som prater. Så holder jeg meg i bakgrunn og sier minst mulig.

Jeg har lært å kose meg, og smiler og har det gøy. Selv om jeg ikke sier så mye i større folkemengde.
Men liker å se at andre har det moro. Så bidrar jeg med å evt lage mat, eller rydde.. (Som på fester)

Men noen ganger havner jeg i folkemengder der jeg ikke får til slikt. Slik som f.eks fester hjemme hos andre og det er høy musikk.. Der folk prøver å snakke med meg. Men jeg greier ikke å henge med på lengre samtale. Da kommer ensomheten..

Ensomheten… Når den er til å føle og ta på.
Da brer smerten seg i hele kroppen. For man føler ensomheten, selv sammen med flere folk.

Å om jeg da prøver å delta. Men det blir tydelig at jeg ikke har fått med meg hva som ble sagt eller henger med. Så kjennes det godt..

Jeg kan tøyse det bort å være bajas. Har mye galgenhumor og tar meg lite nær av ting.
Men noen ganger går det ikke.. Å da smeller smerten gjennom hele kroppen. Altså, fysisk smerte. Å da blir jeg bare sliten, og trekker meg bort.

Men jeg forventer ikke at noen skal forstå. Jeg forventer ikke at noen skal ta hensyn. Jeg bare trekker meg tilbake.. Forventer ingen sympati..

De som kjenner meg, vet hvordan de skal ta hensyn. Uten at det blir så tydelig utad..

Livet som tunghørt…

Gro Kristin  <3