Nå skal jeg fortelle dere litt om meg selv..
Flere av dere vet jeg er tunghørt.

Å være tunghørt er et ensomt liv. Jeg holder meg stort sett for meg selv, med få personer i min hverdag.

Det er for at når det blir for mange. Så må jeg konsentrere meg veldig for å henge med. Noe som krever mye energi av meg.

Så ofte når jeg er i anledninger der det er mange som prater. Så holder jeg meg i bakgrunn og sier minst mulig.

Jeg har lært å kose meg, og smiler og har det gøy. Selv om jeg ikke sier så mye i større folkemengde.
Men liker å se at andre har det moro. Så bidrar jeg med å evt lage mat, eller rydde.. (Som på fester)

Men noen ganger havner jeg i folkemengder der jeg ikke får til slikt. Slik som f.eks fester hjemme hos andre og det er høy musikk.. Der folk prøver å snakke med meg. Men jeg greier ikke å henge med på lengre samtale. Da kommer ensomheten..

Ensomheten… Når den er til å føle og ta på.
Da brer smerten seg i hele kroppen. For man føler ensomheten, selv sammen med flere folk.

Å om jeg da prøver å delta. Men det blir tydelig at jeg ikke har fått med meg hva som ble sagt eller henger med. Så kjennes det godt..

Jeg kan tøyse det bort å være bajas. Har mye galgenhumor og tar meg lite nær av ting.
Men noen ganger går det ikke.. Å da smeller smerten gjennom hele kroppen. Altså, fysisk smerte. Å da blir jeg bare sliten, og trekker meg bort.

Men jeg forventer ikke at noen skal forstå. Jeg forventer ikke at noen skal ta hensyn. Jeg bare trekker meg tilbake.. Forventer ingen sympati..

De som kjenner meg, vet hvordan de skal ta hensyn. Uten at det blir så tydelig utad..

Livet som tunghørt…

Gro Kristin  <3