Går du med tanker om å skille deg.. Les dette først..

Ja, les det uansett.. Om du er gift, samboer, kjæreste eller singel.. 
For denne historien er så vakker og en riktig tankevekker..
Det er ikke jeg som har skrevet historien, men jeg tar imot utfordringen om å dele den 🙂

*******************************************************************

 Jeg kom hjem om kvelden, og min kone hadde servert middag,  jeg tok henne i hånden og sa:  ?- jeg har noe jeg må fortelle deg?. Hun satte seg bare ned og spiste stille. Jeg observerte smerten i øynene hennes.

Plutselig visste jeg ikke hvordan man åpner munnen. Men jeg måtte la henne vite hva jeg tenkte. ?Jeg vil ha en skilsmisse?, sa jeg helt rolig. Hun så ikke ut til å bli særlig irritert av mine ord, i stedet spurte hun meg stille ?hvorfor??

 

Jeg unngikk hennes spørsmål, og dette gjorde henne sint. Hun kastet bestikket sitt og ropte til meg ?Er du ikke en mann!?? Den kvelden snakket vi ikke med hverandre. Hun gråt. Jeg visste at hun ønsket å finne ut hva som hadde skjedd med vårt ekteskap. Men jeg kunne ikke egentlig gi henne et tilfredsstillende svar, hun hadde mistet mitt hjerte til Jane. Jeg elsket henne rett og slett ikke lenger. Jeg syntes bare synd på henne.

Med en dyp følelse av egen skyld, utarbeidet jeg en skilsmisseavtale som sa at hun kunne beholde huset vårt, bilen og en 30 prosentandel av selskapet mitt. Hun kikket på den, og deretter rev hun den i stykker. Kvinnen som hadde brukt ti år av sitt liv med meg hadde blitt en fremmed. Jeg syntes synd på henne.

Bortkastet tid, ressurser og energi, men jeg kunne ikke ta tilbake det jeg hadde sagt, for jeg elsket Jane så høyt. Til slutt skrek hun høyt til meg, og egentlig var det dette jeg hadde forventet. For det å se henne gråte var faktisk en slags frigjøring. Ideen om skilsmisse, som hadde besatt meg i flere uker syntes å være fastere og klarere nå.

Den neste dagen kom jeg hjem veldig sent, og jeg fant henne sittende og skrive ved bordet. Jeg spiste ikke kveldsmat, men gikk rett i dvale og sovnet veldig fort fordi jeg var trøtt etter en begivenhetsrik dag med Jane. Da jeg våknet om natten, så satt hun fortsatt der ved bordet. Jeg visste bare at jeg ikke brydde meg, så jeg snudde meg bare og sov videre.

Dagen etter presenterte hun sine skilsmissevilkår: ? Hun ville ikke ha noe fra meg, men trengte en måneds varsel før skilsmissen. Hun ba om at i denne ene måneden skulle vi kjempe sammen for å leve et så normalt liv som mulig. Hennes grunner var enkle: sønnen vår hadde sine eksamener i en måneds tid fremover, og hun ville ikke at vi skulle forstyrre ham med vårt ødelagte ekteskap.

Dette var i grunnen greit for meg, men hun hadde noe mer på hjertet.. Hun spurte meg om å huske hvordan jeg hadde båret henne inn i huset på vår bryllupsdag. Hun ba om at jeg kunne gjøre det samme hver dag i en måned. Jeg skulle altså bære henne ut av soverommet vårt til inngangsdøren hver eneste morgen. Jeg trodde hun var blitt gal. Bare for å gjøre våre siste dager sammen utholdelig, så aksepterte jeg hennes merkelige forespørsel.

Jeg fortalte Jane om min kones betingelser. Hun lo høyt og syntes det var absurd. ?Uansett hva slags triks hun bruker, så må hun jo innse denne skilsmissen?, sa hun hånlig.

Min kone og jeg hadde ikke hatt noe kroppskontakt etter at mine intensjoner ble bragt for dagen. Så da jeg bar henne ut på den første dagen, var vi begge litt klønete. Vår sønn klappet bak oss, ?pappa holder mamma i armene?. Hans ord brakte meg en følelse av smerte. Fra soverommet til stua, så til døren. Jeg gikk over ti meter med henne i armene mine. Hun lukket øynene og sa lavt, ?ikke fortell vår sønn om skilsmissen?. Jeg nikket, litt opprørt. Jeg satte henne ned utenfor døren. Hun gikk for å vente på bussen til jobb. Jeg kjørte alene til kontoret.

På den andre dagen gikk alt mye lettere. Hun lente seg inntil brystet mitt. Jeg kunne kjenne duften av blusen hennes. Jeg innså nå at jeg ikke hadde sett særlig nøye på denne kvinnen i lang tid. Jeg skjønte at hun ikke var ung lenger. Det var fine rynker i ansiktet hennes, og håret hennes hadde grånet. Vårt ekteskap hadde slitt på henne. Et lite øyeblikk lurte jeg på hva jeg hadde gjort mot henne.

På den fjerde dagen, da jeg løftet henne opp, så fikk jeg en følelse av intimitet. Dette var kvinnen som hadde gitt ti år av sitt liv for meg. På femte og sjette dag, innså jeg at følelsen av intimitet vokste igjen. Jeg fortalte ikke Jane om dette. Det ble lettere å bære henne ettersom måneden gled forbi. Kanskje denne daglige treningen gjorde meg fysisk sterkere.

Hun skulle velge hva hun skulle ha på seg en morgen. Hun prøvde på ganske mange kjoler, men kunne ikke finne en som passet helt. Så sukket hun, ?alle mine kjoler har vokst seg større?. Jeg innså plutselig at hun var blitt så tynn, og det var grunnen til at jeg kunne bære henne mye lettere.

Plutselig slo det meg ? hun hadde gjemt så mye smerte og bitterhet i sitt hjerte. Ubevisst strakk jeg ut hånden og rørte ved hodet hennes.

Vår sønn kom inn og sa, ?pappa, er det ikke på tide å bære mamma ut??. ? For ham var dette blitt en viktig del av livet. Min kone gestikulerte til sønnen vår om å komme nærmere, og hun klemte ham tett. Jeg snudde ansiktet vekk fordi jeg var redd jeg skulle ombestemme meg i siste minutt. Jeg holdt henne i armene mine mens vi gikk fra soverommet, gjennom stua og ut i gangen. Armen hennes omkranset halsen min mykt og naturlig. Jeg holdt hennes kropp tett, det var akkurat som på vår bryllupsdag, men hennes lette vekt gjorde meg trist.

På den siste dagen, da jeg holdt henne i armene mine, så kunne jeg knapt bevege meg et skritt. Vår sønn hadde allerede gått til skolen. Jeg holdt henne fast og sa til henne jeg hadde ikke lagt merke til at vårt liv manglet intimitet. Jeg kjørte deretter til kontoret og hoppet raskt ut av bilen uten å låse døren. Jeg var redd for at en liten forsinkelse ville få meg til å ombestemme meg ? jeg gikk opp trappen, åpnet døren, og sa til Jane: ?Beklager, jeg ønsker ikke denne skilsmissen lenger?.

 

Hun så svært forbauset på meg, og deretter rørte hun ved pannen min. ?Har du feber?? sa hun. Jeg flyttet hånden hennes fra hodet mitt. ?Beklager, Jane?, sa jeg, ? men jeg vil ikke skilles?. Mitt ekteskap og livet var blitt kjedelig fordi min kone og jeg ikke verdsatte detaljene i vårt liv, ikke fordi vi ikke elsket hverandre lenger. Nå innså jeg at siden jeg bar henne inn i mitt hjem på vår bryllupsdag, så var det meningen at jeg skulle holde henne fast inntil døden skiller oss.

 

Jane syntes plutselig å våkne opp. Hun ga meg en kraftig ørefik, og så smalt hun døra igjen og brast i gråt. Jeg gikk ned til bilen, og kjørte bort. Jeg dro innom en butikk på veien hjem, og der bestilte jeg en stor blomsterbukett til min kone. Den unge damen bak disken spurte meg hva hun skulle skrive på kortet. Jeg smilte og sa: Skriv følgende, ?Jeg vil bære deg ut hver morgen inntil døden skiller oss fra hverandre.?

Den kvelden kom jeg hjem med blomster i hendene og et smil i ansiktet. Jeg gikk opp trappene, for å finne min kone i sengen ? død. Min kone hadde kjempet mot kreften i månedsvis, og jeg var så opptatt med Janes og mine egne behov at jeg ikke engang hadde lagt merke til det. Hun visste at hun ville dø snart, og hun ønsket å spare meg for den negative reaksjonen fra sønnen vår, i tilfelle vi hadde presset gjennom med skilsmisse..

Så i øynene til sønnen vår ? ville jeg være en god og kjærlig ektemann ?.

???????

De små detaljene i livet er det som virkelig betyr noe i et forhold. Det er ikke det store huset, bilen, eiendeler eller penger i banken. Disse skaper kanskje et miljø som bidrar til lykke, men det kan ikke gi lykke i seg selv.

Så finn tiden til å være din ektefelles venn, og gjør de små tingene for hverandre som bygger intimitet. –   Da vil sjansene være langt større for et lykkelig ekteskap!

Hvis du deler dette, så kanskje du kan redde et forhold? Det er mange par som ikke skjønner hvor nær de var ved å lykkes da de ga opp.

(ukjent opprinnelse)

Gro Kristin <3  

Gro’s hjemmelagde pizzasaus

Som nevnt tidligere, så spiser vi pizza hver fredag..
Å så prøver vi oss frem med div nye pizzasauser.. Denne gangen ble sausen en riktig suksee..

2 gulrøtter kuttes i fine biter
2 selleristenger kuttes i fine biter
1 stor løk kuttes i fine biter

Hiv alt i en kjele, ha på litt olivenolje, å la det surre til løken blir gylden i farge.

Ha så oppi

1 liten boks tomatpurre
1 boks hakkede tomater
2 ss worcestersaus
2 ss brunsukker
1/2 ts kajennepepper
en klype grovsalt
Litt pepper
1 finkuttet chilli
2 ss vanlig hvit sukker
2 store ss hjemmelaget italiensk krydder

La det surre til gulrota er helt myk..
Hell det hele over i en foodprosesor, å mos det til passe konsistens..
La det surre videre på plata til pizzadeigen er ferdig 🙂

Gro Kristin <3

Jeg luftet en tanke, om et lite 17.mai-tog for Tøffe Theodor..

Det har vært noen elleville og aktive dager..
For noen dager siden leste jeg om Tøffe Theodor på 7år som lider av en skjelden kreft.

For halvannet år siden fikk sjuåringen den sjeldne kreftdiagnosen nevro blastom.
Etter en tøff behandlingsrunde ble han erklært kreftfri, men i fjor høst kom tilbakefallet.
I mai legges Theodor inn på Rikshospitalet for høydosebehandling med stamcellestøtte.
Noe som betyr at han må ligge på isolat over en legre periode, til etter 17.mai.

Da moren til Theodor, Tonje Heiberg-Storvik Åslie fortalte Theodor dette, ytret Theodor en bekymring.
Hvordan skulle han nå få samlet russekort.

Dette skrev Tonje om i statusen sin på facebook, som ble fanget opp av Fredriksstad Blad.
Der leste jeg om dette.
Etter et par dager hadde dette også nådd mine barn.
Da min sønn kom til meg å snakket om Theodor og russekortinnsamlingen.
Men min sønn hadde enda en bekymring. “Skal ikke Theodor få gå i tog heller han da?”

Det var da jeg fikk en tanke, som jeg luftet for noen andre voksne, og min søster Line Renee Eriksen.
At kanskje vi skulle prøve å få samlet sammen noen barn, å lage et aldri så lite 17.mai-tog for Theodor.

Hege Johannesen meldte straks sin interesse, og skulle høre med Viken Musikkforening om de kanskje ville spille.
Noe de velvillig ville være med på.

Alt ble avklart med Mamma Tonje. Og pappa Tor Atle syns dette var så flott at han ville tenne opp grillen å spandere på
grillet pølser til alle disse som skulle gå i tog..

Jeg opprettet et arrangement på dette inne på facebook, i håp om å få noen foreldre til å bli med på dette,
å ta med seg sine barn, så vi kunne få til et lite tog.

LITE TOG, nevnte jeg det??
For jammen meg vel, det sier jeg bare.. Facebook er en kraftig arena..
Ild i tørt gress er et begrep som blir virkelig.
Ballen begynte å rulle, å vi var klistra på med araldit …
Tor-Atle måtte bare droppe tanken på å grille noen pølser her.. hehe

Line, min tvillingsøster.. Herregud sier jeg bare.. Jeg vet jo fra før at hu har snakkeredskapet på plass.
Men jammen meg, hu er en driver.. Jeg kan ikke på noen måte skjønne at hun har stemme igjen..
Hun ringte rundt til all mulige bedrifter. 
 
 


(Sånn ser Line ut når hun snakker i tlf)

Ikke en eneste av de stedene vi har ringt til, har sagt nei til å være med å bidra.
Vi ble sponset med pølser, brus, lotteripremier osv osv osv..
Helt utrolig for en velvillighet det har vært fra alle vi har vært i kontakt med.
Alle deltok på en og annen måte, å ga i store monn..

Eller, jo det var en bedrift som sa nei. Da jeg ringte.. Men da tok Line å ringte dit igjen hu.. For nei er ingen svar.. 

Å så dukka enda ei dama opp.. Fadder til Theodor, Merete Søraa Bøhn.. Enda ei driftig dama..
Gud bedre meg vel.. Hadde jeg ikke vist bedre, så hadde jeg trodd hun måtte være Line’s tvilling.. Toegget i så måte.. (Gærne kjærringan <3 )


På 2 dager var alt på plass..
Benker og bord ble satt opp på gårdsplassen forran huset der Theodor bor.
Folk kom med kaker som de hadde bakt, og flere meldte seg for å hjelpe til.

Selv måtte jeg opp til Oksviken barnehage, som var startpunktet for 17.mai-toget for å ta imot korpset.
Jeg tok også kontakt med fotballprofilen Dag Solheim, når jeg skjønte at dette lille toget ville bli litt større enn først tenkt.
For en ting er å komme på en ide. En annen ting er å skal snakke for store forsamlinger.
Men dette er noe  Dag Solheim har gjort mange ganger 🙂
Å så ringte jeg selvsagt Ordføreren i Fredrikstad, Jon-Ivar Nygård. Å minnet han på om at det var 17.mai dagen etterpå.
Han mente at det var 30.april, og ikke 17.mai. Men han ble fort enig i at det var 17.mai.. Å skulle selvsagt stille, for å holde en tale,
Til ære for Theodor, og alle de barna som må ligge på isolat.. Kjæmpeflott gjort.. (Nei, jeg blir ikke å stemme AP ved neste valg)
 

Som allerede nevnt, vi skjønte jo at det ville bli noen flere enn de 20-30 barna vi hadde forespeila oss..
Mens jeg sto der utanfor barnhagen, så bare strømma folket på..
HERREGUD… Dem kom i hopetall..
Ikke bare noen få hundre nei.. Nei, nesten 1000stk kom..
Noen sa det var rundt 500-600 stk.. Mens andre sa det var nesten 1000..
Jeg velger å overlate tellinga til andre, jeg vet det var MANGE.. VELDIG MANGE..

Jeg er helt overveldet.. Gud for et engasjement..
Russen kom, naboer kom, slekt kom langveisifra, venner kom, folk kom fra alle kanter…
Helt ufattelig..
Russen ga også Theodor ei fløyte og en egen rød russelue, å gjorde han til en æresruss for dagen 🙂

Jeg kunne ikke tro mine egne øyne, og godtet meg litt innvendig med tanke på de stakkars damene som sto der helt uviten nede forran
på gårdsplassen der Theodor bor klar for å selge kaker og pølser til alle disse folka.. hehe

De skulle bare vist hva de hadde tatt på seg.. hehe
Moà, “sjefen” var iallfall smart nok til å sørge for at oppgavene ble delegert godt mellom alle. Mens jeg selv kun stakk med æra for ideen.. hehe
Å kunne menge meg med alle disse folka, å bare høste ære for det hele..

Nei, nå var jeg stygg altså..
For det må jeg virkelig si.. Å lufte en tanke, var det letteste med dette..
Jeg har virkelig vært heldig med folka jeg dro med meg, og som stilte opp..
For uten dem hadde dette ikke vært mulig.. All ære til dem.. Det skal de jammen meg ha ja..

Dette ble et ekte 17.mai-tog det…
Historisk ble det også fikk vi vite..
For det er ganske nøyaktig 200år siden noen har gått i tog for 1.person.
Det var for Henrik Wergeland.. Nå 200år etter, gikk alle i tog for Tøffe Theodor.
Theodor er første barnet som har fått et eget 17.mai-tog til ære for seg..
Men det fortjener han jammen meg også.. For det er litt av en kamp han skal gjennom..

Om få dager skal Thedor til Rikshospitalet for å starte sin behandling. Så jeg håper de klarer å innhente seg, etter alle opplevelsene denne uka.
Å samle opp nok energi til å stå kampen videre. Slik at Theodor kan bli frisk igjen..

Alle gode tanker og lykkeønskninger sendes til Theodor og mamma Tonje og pappa Tor-Atle.. <3 <3 <3

Konklusjon: Dette har virkelig vært noen moroe dager. En opplevelse og erfaring for livet.
Vi er mange som bli å huske denne 17.mai-dagen <3

Gro Solum <3

 #HeiaTheodor #tog #musikk #korps #russ #kreft #kreftsyk  #pølser #brus #kaker #kake #lodd #overraskelse #rødruss #blåruss #ballongcar #barn #ordfører #isolat #17mai #17maitog

Kreftsyke Theodor (7år) ønsker seg russekort!!

I en gate, litt lenger bort for her vi bor, bor en liten kjekk mann..
En gutt på 7år.
En som er bare i begynnelsen av sitt liv. Å som vi håper skal få et langt liv framover også.
Men han har en sykdom. En sykdom som er blant den mest fryktede for folk flest.
Theodor heter han.. Han har kreft 🙁


Theodor Åslie (7) er rammet av en sjelden kreftform for andre gang.
For halvannet år siden fikk han den sjeldne kreftdiagnosen nevro blastom.
Etter en tøff behandlingsrunde ble han erklært kreftfri, men i fjor høst kom tilbakefallet.
Når de trodde de var ferdig, så viser det seg at de må begynne på nytt..

For andre gang må Theodor gjennom denne kampen..
Du kan lese om Theodor sin kamp via mamma Tonje Heiberg-Storvik Åslie sin blogg.

Livet er det som skjer mens du planlegger noe annet..
 
*Her finner du bloggen til mamma Tonje, trykk på disse fargede bokstavene*

 For 6 mai, er det på’n igjen. Da skal Theodor, mamman og pappan til Rikshospitalet.
Theodor skal legges inn for å gå i gang med høydosebehandling med stamcellestøtte. Noe som betyr at Theodor må ligge på isolat i flere uker.
Noe som igjen betyr at han er på isolatet også 17.mai.
Den dagen da barna skal gå i tog, spise is og pølser, grise til de nye klærne sine, og samle russekort..

Ja, russekort er viktig det for disse små. For mange er det ingen riktig 17.mai uten å løpe etter russen for å få russekort.

Da mamman til Theodor Tonje Heiberg-Storvik Åslie fortalte Theodor om dette, så ble Theodor bekymret, for hvordan skulle han klare å få tak i russekort hvis han er på sykehuset..

 

 

 
Men det skal jeg si deg Theodor..
Det skal vi hjelpe deg med skjønner du..
Ja, hele landets russer, firmaer og fler har engasjert seg..

Jeg blir rent rørt når jeg ser hvor engasjerte folk er.. Det er akkurat som det skal være det <3

Så masse god bedring godeste Theodor.. Må du bli rask frisk igjen..
I mellomtiden så samler vi russekort for deg <3 <3

Så alle folka der ute.. Er du russ, kjenner du en russ..
Vær så snill å hjelpe oss, å hjelpe Theodor å få samlet russekort.
 
Send Theodor russekortene du/dere samler inn, adressen er…

Tøffe Theodor
Paprikakroken 4
1621 Gressvik


<3 <3 <3

 

 

La de homofile få gifte seg!!

Ja, nå er man sint.
Fortsatt nå i 2014, får ikke homofile gifte seg i kirken.
Ei heller gå i forbønn i kirken, før de gifter seg borgelig.

Når skal denne diskrimineringen ta slutt.
Å så kirken av alle.
Kirken som skal vise inkludering, forståelse, nestkjærlighet osv osv..
Bare hykleri og tull hele greia..

“Størst av alt er kjærligheten” mistet mye av sin betydning nå.

I dagens Norge, så skulle man tro at folk var såpass opplyst at man viste at homofili ikke er en sykdom eller synd.
Det er ikke noe man blir, det er noe man er.
Ja, prestene og kirken inkludert. De burde vite at det ikke er noe galt i at noen er homofile.
At det er helt greit at dem er det, nettopp for at det er det dem er.

Jeg kan ikke på noen måte forstå at noen kan tenke eller tro noe annet.
At folk i det hele tatt kan føle noe motstand for homofili.
For det er ikke sånn at homofile er farlige, griser eller annet, noe mer enn heterofile.

At folk har så grisete tankegang, at de tenker på hvordan homofile gjør det når de er på sine private rom.
Syns jeg sier mer om slike folk som tenker de tanker, enn homofile selv.

Leser at flere nå melder seg ut av kirken i protest.
Det kan jeg forstå så veldig godt.
For jammen om man vil være medlem av en kirke som utestenger folk slik som den Norske kirke.
Det er IKKE greit, på noen måter.

Ja, stå sammen for de homofile. Vis presteskapet at vi ikke godtar at deler av vårt folk blir utestengt.
Vi krever at de får gifte seg i kirken.

Så om ikke kirken inkluderer de homofile, så ekskluderer vi kirken. Enkelt og greit..

Slik melder du deg ut av kirken.

Gro Kristin <3

Vilde skrev om Kryss-amming….

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om det jeg..
Det er vel litt fram og tilbake i tankerekkene mine nå..

Her er Vilde’s blogginnlegg. “Får jeg amme barnet ditt”

Nå har jeg jo ikke ammet mine barn selv. 4 barn har jeg..
Forutenom minstemann første uka..

4 friske flaskebarn har jeg..

Men jeg husker da nr 2 var lita.. Hun var så veldig forskjølt og ofte syk..
Ei venninne av meg som fikk barn 3 mnd etter meg, hadde i overflod med melk..
Å da fikk jeg tilbudet om å gi barnet mitt av den melka..

Nei, hun ammet ikke jenta mi. Men hun pumpet overskuddet av melk, å hadde på flaske for meg, så jeg kunne gi jenta mi det.
Ser ingenting galt i det.
Det er ei barndomsvenninne som jeg kjente godt. Og som også hadde alle helsekort i orden.
Vi blir jo testet i hytt og dynevær under og etter svangerskapet.
Hun leverte også melk til sykehuset for prematurbarn.
Så å ta imot melk fra henne føltes trygt. Å så fikk jo jenta mi i seg viktig næring, som jeg er overbevisst om var med å gjorde henne friskere.

Så jeg tenker.
Hva er egentlig så galt med kryss-amming?
Er det en sperre vi har bygget oss, pga gamle tradisjoner i gamle tider, den gang det var helt vanlig med amme.
Den gang rike mer eller mindre benyttet seg av amme hver gang.

Er motfølelsen for kryssamming en slags ubevisst protest mot den gamle kulturen?

For det er jo full enighet i at morsmelk er det beste for barn.

Hva får oss til å gremmes eller føle motstand mot at en annen kvinne ammer vårt barn?
Rokker det ved følelsene våre?

Hva sier dette egentlig? Er vi mødre egoistiske i bunn og grunn?
Hva veier tyngst egentlig? At våre barn skal få det beste, her å bli ammet. Eller at vi får ha våre barn for oss selv?

Er bryst/puppen noe seksuelt?
Har den helt mistet sin status som hovednæring for våre små?

Det får meg også til å tenke på amming offentlig.
Det er jo en debatt som stadig vekk dukker opp..
Det er ikke sjelden at folk mener at kvinner ikke skal amme sine barn på en tilfeldig benk, eller kafe. Nei, de må ha seg til et ammerom.

Hva er det som er så ekkelt med puppen?
Eller er folk blitt perverse? Tenker de bare sexuelle tanker når de ser en pupp?
Har puppens mistet sin naturlighet?

Barn født for tidlig, der gjerne mor kanskje ikke får til å amme selv.
Burde ikke kryssamming være en fin ting å sette i gang?
Jeg tenker.. Barnet får morsmelk, og kroppslig nærhet. + venner seg til en pupp..
For det kan være vanskelig å få barnet til å ta puppen senere, om de først har fått flaska.

Vil det ikke være en fin tjeneste for mor, at barnet allerede tar pupp??

Så hva er det snakk om egentlig? Barnets beste, eller vår egen egoisme og selvforherlighet?
Der vi nekter å “dele” gleden ved barnet vårt, med andre. Selv om det er for næringen og barnets beste..
Er dette noe som burde snakkes om? Eller er det så fryktelig at man legger lokk på hele debatten??  

Gro Kristin <3

GatemagaZinet…

GatemagaZinet er et blad som blir solgt av folk som har havnet på sidelinjen i samfunnet i Østfold..
De fleste av dem er rusmisbrukere..
De kan dra til GatamagaZinet for å kjøpe seg blader, som de igjen selger på gata, der selger får halvparten av salgsprisen.

Juleboka er i salg nå, se om du finner en selger:

For mange av dem er det eneste inntekta dem har.
De står ute i all slags vær. Time etter time med smil om munnen i håp om å få solgt noen blader..

Dette er folk som går virkelig tunge dager i møte hver eneste dag.
Disse folka er sterke folk.. Veldig sterke..
For det er jammen ikke bare bare å skal gå hver dag i møte, å overleve..
Å skal tilfredstille suget i kroppen, som virkelig gjør deg syk om kroppen ikke får den daglige dosen sin.

Det er nå laget en dokumentar der folka i dokumentaren er nettopp disse selgerne for GatemagaZinet..
Filmen er å sees på flere kinoer i Østfold, og andre steder i landet. Anbefaler på det sterkeste å ta turen å se filmen.
Der er ingen replikker, eller skuspill. Der får du se virkeligheten akkurat som den er..

Filmen heter DET RØDE EPLET!

Helt fantastiske folk som viser sin sårbare hverdag for oss alle..

Disse ville jeg og Line oppmuntre her en dag..
Så vi sto opp tidlig, fikk unga på skolen, å satte igang å smøre gode rundstykker..

Noe som virkelig var koselig..
Å veldig arti å komme til GatemagaZinet, å servere dette.. De satte virkelig pris på en god frokost før dem skulle ut i kalda for å selge noen blader..
Ikke var det dyrt heller.. Og heller ikke noe tung oppgave..

Men gir meg og sikkert Line også, en god følelse for lang tid fremover..

Gro Kristin Solum

#snitter #godegjerninger #gatemazinet #gatemagasinet #rundstykker #pålegg

Ja, da var man igang igjen da…

Fra og med i morgen tirsdag 3. desember, så er jeg i farta..
Da stiller jeg meg ved den røde sofaen i Fredrikstad sentrum, gågata.. For å samle inn julegaver..

I år går alle gavene til Barnas Stasjon som vil sørge for at dem kommer dit dem trengs 🙂

Hva er dette for noe??

Joda, dere skjønner det.. Jeg sliter med litt fritidsproblemer, så jeg må ha noe å fylle dagene mine med..
 I fjor var min første jul her i byen.

 Og jeg kjente ikke byen så veldig godt enda, så jeg ville lage noen julekurver med litt godt og hjemmelaga i,

 som jeg skulle gi til en organisasjon som kunne dele den ut videre..

Dette skrev jeg jo om på statusen min på facebook.. Å derfra tok det helt av..
Plutselig var det veldig mange som ville være med å bidra med noe i julekurvene..
Så ble det foreslått å lage en gruppe på facebook, slik at andre også kunne være med..

Enden på visa ble at jeg 2 dager i uka stod i sentrum ved den røde sofaen, å samlet inn julegaver..
Å ei anna dama ville også være med å holde meg med selskap, Cathrine Andersen..
Hun ble med å sto i gata hver eneste gang, gjennom kulde, regne, slaps og sne..
Søster mi Line dukka også innom noen gang, å tok med seg aviser der vi var intervjua, å sprang rundt i butikkene å samlet gaver fra dem..

Hele over 700 gaver fikk vi inn, som vi leverte til Kirkens Bymisjon, som igjen sørget for å dele dem ut til de som trengte.

I år går gavene til Barnas Stasjon..
Hver tirsdag og torsdag frem til jul, står vi å tar imot gaver..

Tirsdager fra kl 12- 15
Torsdager fra kl 16 – 19
Siste innspurt Lørdag 21. desember fra kl 12 – 16..

Ta gjerne en titt innpå facebookgruppa vår, å se hva vi får til i år..

https://www.facebook.com/groups/gienjulegave/

Kjæmpemoro.. Jeg gleder meg så veldig masse <3 <3

Gro Kristin Solum

 

#jul #julen #godegjerninger #gaver #pakker #julegaver #innsamling

Forresten så har vi: http://bloggurat.net/minblogg/registrere/12fa58865b9e0ff3891465d6d6ef5e559c273364